Når kroppen ber om ro

Hvile kan være en sofa, et badekar eller et stille pust. En tekst om å lytte til kroppen og finne balanse i bevegelse og ro.

Som skiløper lærte vi at hvile ikke er noe som kommer etterpå.
Ikke som belønning. Ikke som et kompromiss.
Men som en del av selve bevegelsen.

Jeg har alltid vært glad i å bruke kroppen. Å være i aktivitet, i flyt, i fremdrift. Men etter hvert har jeg lært å lytte litt tidligere. Før kroppen må rope. Før signalene blir skarpe. Å kjenne når den bare ber om rom.

Hvile er ikke alltid stillhet.
Noen ganger er det å slenge seg på sofaen med beina høyt, fortsatt litt rød i kinnene etter tur. Andre ganger er det noen minutter på gulvet, øynene lukket, pusten som får komme og gå uten at jeg blander meg for mye inn. Eller et varmt bad etter skituren – der kulde og spenning slipper taket lag for lag, og kroppen smelter tilbake til seg selv.

Det kan også være de helt små pausene.
Å sitte litt lenger med kaffekoppen. Å gå en rolig runde uten klokke. Å legge seg tidligere enn planlagt, bare fordi det kjennes riktig.

Det er i disse pausene noe viktig skjer.
Kroppen sorterer. Tankene får slippe taket. Det som var stramt, blir litt mykere. Og når jeg så beveger meg igjen, gjør jeg det med mer nærvær – og mindre motstand.

For meg har dette blitt en form for styrke.
Å stå støtt uten å prestere. Å tåle roen. Å vite at jeg ikke mister meg selv av å stoppe opp – jeg finner meg selv litt tydeligere.

I en hverdag som ofte drar oss fremover, minner kroppen oss stille på rytme. På balanse. På at helhet ikke handler om å gjøre mer, men om å gjøre det som er riktig – akkurat nå.

Noen dager er det bevegelse.
Andre dager er det hvile.
En sofa. Et badekar. Et stille øyeblikk.

Begge deler er veier hjem.