Før sporene blir rette

14. januar - Om å gå rolig i dyp snø, finne trygghet i ubalanse – og gleden før preppemaskinen kommer

Det lavet ned snø den dagen.
Slik snø som legger et mykt lokk over verden og får alt til å føles litt mer hemmelig. Jeg kjente det med én gang jeg våknet – den barnlige gleden. Den som sier: Ut. Nå. Med en gang.

Jeg rakk det før tråkkemaskinen.
Og det gjorde meg uforholdsmessig glad.

Jeg ville gå som de gjorde før. Tråkke mine egne spor. Følge mennesketråkkede spor der noen allerede hadde vært ute og kjent på det samme behovet. Litt dypere. Litt mer ustødig. Mykt, men krevende. Skiene sank ned, og hvert fraspark måtte være ærlig. Ikke noe juks. Ikke noe hastverk.

Det gikk saktere.
Og det gjorde ingenting.

Der ute, midt i den dype snøen, kjente jeg på en underlig følelse av tidløshet. Som om noe i kroppen min nikket gjenkjennende. En slags tilhørighet – til naturen, til den norske folkesjelen, eller kanskje bare til urmennesket i oss alle.

Jeg gikk der rolig. Litt følende, men samtidig trygg i gangen. Med en myk, nesten vuggende balanse. Som kjenner seg frem med foten, med festesmøringen, med skien mot underlaget. Ingen hast. Bare kontakt. Jeg nøt det – og håpet stille at tråkkemaskinen ville dra et annet sted først.

Så kom tråkkemaskinen.

Først lyden. Så sporene. Den brede, faste flaten som sier: Her kan du bare gli.
Og da skjedde det noe morsomt.

For i det øyeblikket jeg la skiene over i de nypreparerte sporene, var det som om en annen del av meg våknet. Siri som vet hvordan det er å bare flyte. Farten løsnet. Kroppen tok over. Det var lett. Effektivt. Nesten litt sånn “å ja, dette kan jeg jo.”

Mestringsfølelsen kom helt av seg selv.
Ikke som noe stort og prangende – bare som en stille visshet i kroppen. Og det fine var at den var forankret. Den kom ikke fra ingenting. Den hvilte på det jeg nettopp hadde vært i – det langsomme, det dype, det mennesketråkkede.

Jeg liker den vekslingen.
Mellom å gå nedpå og å flyte. Mellom å tråkke selv og å la det bære. Akkurat som i livet ellers.

Bevegelse er ikke alltid fart.
Og letthet er ikke løsrevet fra røtter.

Noen ganger må vi først gå litt tungt, litt lekent og litt på skrå – for så å kjenne hvor naturlig det er å gli videre.